Brudeferden i mjøstrakten, dag 2

Brudeferden i mjøstrakten

Dag1

Etter bryllupsfesten var gleden over å stå tidlig opp som planlagt ikke helt tilstedeværende.

Avreisen fra Grimstad drøyde noen timer over målsettingen, da vi prioriterte å takke vertsskap og gjester for det vakreste bryllupet noensinne.

Vel av gårde mot Minnesund via Sandefjords og Oslo for ompakk og forsyninger, mimret vi, og gråt litt, over minnene fra dagen før - det hadde virkelig vært eventyrlig vakkert å vie oss i Else Almås’ og Esben Esthers kjærlighetshus. Ordene som ble sagt, klemmene som ble delt og lykketårene som ble felt satt i oss som myk honning, og vår lykke var komplett.

Nå nærmet vi oss vår noe uortodokse bryllupsreise; mjøstråkket.

Vi ankom Minnesund rundt klokken seks, noe som jo er passende for sexologer på sykkeltur. Vi fant frem til mjøstråkket, parkerte bilen, rigget opp syklene og tråkket i vei.

Vogna var jævlig tung å dra, noe som fikk sin forklaring ved første rast - nemlig så og si ingen luft i dekkene!

Fru Bjerkeli tok også halve bagasjen på sin sykkel, og verden ble for herr Holtmon Akø - nei, vi har ikke endret navnene våre, men vi syntes det var noen koselige kjælenavn på hverandre, sammen med konemor, konefar, wifey og hubby.

Fra Minnesund til Morskogen var det behagelig asfalt langs de omgjorte toglinjene, men så ble det grus. Ikke like moro, dessverre - jeg har tidligere tenkt at gamle toglinjer ville være perfekte sykkelstier, noe jeg hadde helt rett i, men asfalt er virkelig å foretrekke.

Etter rast, luftpåfyll og ompakk, så satte vi kursen mot første mål, Tangenodden camping.

Det er virkelig vakkert å sykle langs Mjøsa, særlig med det været vi er velsignet med i år. Grusveien var noe forstyrrende, men stemning og utsikt var helt fantastisk.

Et stykke før Tangen, la vi oss ut på veien, og verden ble straks bedre.

Der fant vi også den ene butikken på strekningen, og fikk handlet inn litt proviant.

Vi feiret første mål på campingplassen med en tacopizza, før vi begge sovnet uvanlig tidlig og sov uvanlig lenge etter første dag som ektepar.

Oppsummering antall bestikkelser / belønninger til Silje underveis: 0 is, 0 sjokolader. Antall mil: 2,3 mil. Vi får se om endring av taktikk der gir andre resultater.

Sandefjord-Flekkefjord 2.0

Så. Da er man i gang igjen. I alle fall med planleggingen...

Denne gang er det min datter Maria som vil forsøke seg, og jeg må si jeg gleder meg. Gleder meg over at hun faktisk vil dette; x antall dager på sykkel med sin far, med alt en sykkeltur fører med seg av vær og geografi.

Denne gangen har jeg tenkt meg på innlandet. Har plukket ut noen mulige campingplasser, men sett i lys av tidligere erfaringer, skal vi ta en tur med bilen og sjekke både veier og steder. Teltet er med som alternativ løsning.

Det vil jo være langt mer opp og ned på denne turen enn den jeg tok med June. Og det må jo sies: det var noen bakker den gangen også. Alternativet er langs kysten, med all frustrasjonen over utilgjengelige sykkelveier og lange omveier - eller så det føltes da.

Men joda. Rundt 350 km på sykkel på alle bakveiene i Sputnikland og nedover mot bibelbeltet: det er jo ikke akkurat storslått fjellnatur, eller snirklete kystlandskap; det er opp og ned blant furutrær og og trange daler.

Altså...Jeg skal ikke male fanden på veggen. Vi skal sjekke løypa først denne gangen, og kystveien er en mulighet. Vet jo stort sett hvor hen den går nå, nesten.

Men det blir altså i utgangspuktet løypa merket opp på kartet.

Med en ny nettside og tilhørende app for syklende kartlesere, så føler jeg at det kanskje blir litt enklere å finne veien denne gang. Det var mye frustrasjon sist over den elendige merkingen av sykkelveier, og ikke minst at sykkelveiene absolutt skulle ha syklistene dit der ingen skulle tro at noen gadd å bo - men i gNore bor vi overalt!

Men, men! Jeg tror dette kan bli spennende. Håper været blir bedre enn sist....

-----


Litt sen oppdattering, men turen er altså avlyst grunnet valg reisefølget mitt gjorde om å dra til nordnorge med sitt søskenbarn, og besøke bestefar.

Jaggu!

Sandefjord-Bergen epilog

Guuuhuhuhud, jeg er god!

Så. Sykle til Bergen? Eller rettere sagt Flåm. Hvorfor?

Skrev litt omkring det før reisen: Sandefjord-Flåm, idé, plan og forklaring. Men jeg tenkte jeg skulle utdype det litt, men vil først skrive litt om ankomst Bergen, og ikke minst avreisen, og litt det i mellom, men det er vel for mer spesielt interesserte.

Altså: Hurtigbåten tok meg til Bergen på fem timer. Jeg kunne selvsagt ha syklet turen til Bergen, men da hadde jeg ikke valgt Rallarvegen, og jeg hadde måttet vurdere langt flere ruter med tanke på hvor man faktisk kan sykle uten fare for liv og helse; riksvei 7 er jo en skam i så måte.

Det er jo litt vittig at gNore som profilerer seg som landet for naturopplevelser ikke tilrettelegger for å oppleve naturen fra for eksempel sykkel. Symptomatisk er det vel at jeg selv ikke har vurdert ferieturer i Norge med noe annet enn bil? Bilferie er liksom et begrep, i hvert fall i min verden, og snakker man om turopplevelser, så er det å transportere seg til avreisested x, og gå, sykle, stå på ski osv frem og rundt tilbake til x, i sjeldne tilfeller fra x-å, via y, z, æ, og ø. Det å reise fra A (hjemme) til Å med noe annet en motorisert kraft, det har liksom aldri vært et tema. For langt? Vel, jeg har vel nyss bevist at det faktisk ikke er for langt.

Men jeg vil igjen påpeke dette med tilrettelagte sykkelstier. Flott at man skilter sykkelstier/-veier, for eksempel numedalsruta. Flott tur forresten; anbefales på det sterkeste, men med litt tidspress, så blir det å sykle på et utall småveier, som ofte er elendig skiltet og utenfor allfarvei med mangel på butikker, campingplasser osv, så blir det rett og slett for dumt. Som for eksempel å sykle Larvik -Sandefjord. Er dette en del av en lengre tur, f.eks. Kristiansand-Oslo, så blir det tøysete å skulle skilte folk ned om Kaupang og langs svært kuperte småveier, som er lite egnet til sykling om man møter på en bondetamp i stylet 240 og med halv kilo wonderbaum i speilet. Minst like skummelt som å få føling med stressede osloensere i store svarte suver på en smal riksvei uten veiskulder - eller en semitrailer for den saks skyld.

Det må kunne å an å tilrettelegge for syklister på hovedveiene OG småveiene. Ta i bruk de nedlagte jernbanesporene!!!!

Men ja. Dette er grunnen til at jeg valgte løsningen til Flåm, med påfølgende hurtigbåt, samt at Rallarvegen fristet og den skuffet ikke. Verdens flotteste sykkeltur (Muligens). Lofoten frister, så godt mulig jeg revurderer den uttalelsen en gang. Dog, tror ikke jeg sykler til Lofoten herfra. Tar nok litt for lang tid.

Så ankomst Bergen, og onkel Geir. Koteletter på grillen og kald øl på bordet var en kjærkommen velkomst, selv om Geir måtte drikken øllen selv, i og med jeg ikke liker øl. Fikk litt vin da, og fant ut at chilipølser og rødvin er ikke verdens beste kombinasjon det heller. Men glad var jeg.

Så våkner man opp til en blandet lykkefølelse. Bena verker, rumpa verker, hodet summer og man tenker litt: "Hva nå?" Egg og bacon til frokost fikk meg til å glemme alle sprø tanker om videre sykling, og dagen videre ble fylt med naturiststrand og en fuktig kveld i gode venners lag.

Frokst hos onkel Geir. Geir er forøvrig ikke en dum fangst for interessenter av den slags.

En smule fyllesyk gjorde minst mulig ut av dagen derpå, og jeg måtte få ordnet meg hjemturen. En fest ventet hjemme, og sykling hjem var derfor tidsmessig uaktuelt, og rumpa mi protesterte ved tanken. Det skulle bli litt vanskeligere enn forventet...

Jeg hadde nemlig, i mine villeste fantasier, ikke tenkt alternativer enn toget hjem. Regnet med at det var det enkleste og billigste måten å reise hjem på, selv med togbytte i Drammen. Vel......................
På nettet og med appen kan man ikke bestille billett med sykkel, og den var jo litt greit å ha med seg hjem igjen, så jeg ringte. Vel........................................................................................................

Plass til sykkel på toget? Nei, ingen plass til sykkel på toget.
Kan jeg sende den som gods? Nei, gods er reservert bedriftskunder.
Jaha. Hva jeg gjør jeg da? Sykle hjem? Jeg måtte reise meg litt da det nesten skrek ned i stolen.

Sende sykkelen som pakkepost, og ta toget uten sykkelen? Fly kanskje?

Altså. Jeg pakket sykkelen sammen, fordi det sto på Norvegian sine sider hvordan sykkel måtte pakkes, og med en 25 timers frist på billettbestilling med spesialbagasje, så ventet jeg ikke. Så sjekket jeg priser:

Sykkelen ville kostet 350 kroner å sende som post. Billigste togbillett de aktuelle dagene var 499,-

Norvegian (Dette kan oppfattes som reklame) hadde billett til 699, pluss 299 for sykkelen. Differansen her ville jeg ha spist, drukket og sikkert brukt opp allerede på togstasjonen.

En liten ringerunde til restbil.no, som jo så genialt samler alle leiebiler som skal tilbake til der de kom fra, og man kan da tilby seg å kjøre bilen hjem mot å betale drivstoff. Dessverre var det ingen biler som skulle til Sandefjord eller deromkring, så det måtte jeg la fare. Men tanken på en bilferie med en viss grad av lottofølelse, den kom sigende, så det er en mulig greie en gang.

Vel. Flybilletten ble bestilt, og brukte deretter resten av dagen til å gjøre så lite som mulig. En hyggelig aften med onkel Geir og døtrene (som jeg aldri klarer å navnesortere!!!!), leste en bok som jeg ikke leste ferdig. Pratet om Øystein Sunde og Top Gear, lo og slappet helt av der på verandaen, en fantastisk sommerkveld i Bergen.

Neste dag var avreisedag. Jeg fikk sagt ha det til kjentfolk og så hjalp jeg, med god hjelp av det som hørtes ut som Tyggen, onkel Geir med å felle noen trær.

Tyggen (?) var et unikum med motorsag og pågangsmot, og jeg hjalp til etter beste evne.

 Trærne kom ned i tide til avreise mot flyplassen. Var i det hele tatt en artig dag. Jeg er veldig glad i motorsager.

Noe spesielt var det da denne dagen. Etter at billettene var bestilt og jeg hadde slått meg til ro med å fly hjem, så går PST ut med terrorvarsel... Jo takk, med min katastrofehjerne og sedvanlige flaks, så følte jeg at sannsynligheten for kapring var i overkant stor, men billetten var betalt og jeg skulle på fest, så om en kaprer kom hoppende frem, så tror jeg at jeg hadde blitt nokså sur.

Så til flyplassen bar det, terror eller ikke!

 Eddie så noe skeptisk ut. Jeg antar at edderkopper ikke nødvendigvis flyr så voldsomt mye, men det kan være jeg tar feil

Flesland er som flyplasser flest - Flestland? Det vrimler av skrikende unger, illeluktende mennesker og ansatte som flyr (!) rundt. Virket som om luftkondisjoneringsanlegget på Flesland ikke var av ypperste kvalitet, så alle de ansatte var minst like, om ikke mer, svette som oss reisende, og jeg må nå si at selv om det lukter litt ubehagelig, så er det noe med pene jenter som svetter. Jaja.

Men der satt vi da ved riktig gate, pimpet på en farris. Kaffe hadde jo vært godt, men jeg er ikke vant med flytoaletter, så jeg valgte å kjøre litt safe der.

Ut av vinduet ser jeg bagasjefolket, eller hva nå de som behandler bagasjen på flyplasser kaller seg, med stor omhu og forsiktighet rullet min sammenpakkede sykkel ut av tralletingen og opp på rullebåndet. Det var egentlig litt vemodig å se, for jeg er glad i sykkelen min nå, og det var med litt følelse av nedverdigelse at den ble stuet vekk på denne måten. Men rumpa mi var strålende fornøyd!

Så var det ombordstigning, og alt gikk jo fullstendig smertefritt. Ingen ransaking, ingen kroppsvisitering av en svett vekter, bare smilende kabinansatte og ekle medpassasjerer.

Jeg er ingen fan av offentlig transport, og er egentlig såre fornøyd med valg av transportmiddel; 40 minutter fremfor et uendelig antall timer med mennesker jeg ikke har noen interesse av å bli kjent med.

Så var det avgang. Norvegian faktisk - så hvorfor snakket piloten dansk? Jeg skjønte ham bedre da han snakket engelsk. Og Hvorfor i all verden har de sluttet med de dansende damene i midtgangen under babbelet om nødutganger? En video som viste katastrofe etter katastrofe; brann, kræsjing, drukning? Dette gjorde meg ikke akkurat rolig!

Og hvorfor turbulens? Vi er i verdens rikeste land og har mer penger en gud; så hvorfor turbulens? Det er ikke noe gøy! Og den følelsen av å se nedover i flyet: Hjernen ser at alt er i vater, men kroppen er på vei oppover i en unaturlig fart mens den hopper og spretter i setet, bare reddet av en beltestropp rundt magen.

Jeg skal innrømme at jeg ikke trivdes voldsomt godt. Og medpassasjerene som satt ved siden av meg hadde definitivt ikke vunnet noen Nobelpris i noen sammenhenger. Praten deres var mer smertefullt enn å høre på disse desperate husfruene i en eller annen county på Fem. Er det mulig å kunne si så lite, på en så fullstendig intetsigende og uengasjerende måte? Jeg var overlykkelig da wifien ble slått på, og jeg kunne publisere min mulige siste reis på facebook med statusoppdateringer som:
40 minutter i en stor boks med vinger..

TURBULENS!!! 
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAASSASSSSSSAAAAAAAAAQQAQQQQAAWSWSWQWSSAAAAAAAAAAS

Det har begynt å klø i ørene. Er jeg allergisk mot fly?

Jeg lever, rasshøl!

Litt moro skal man ha det. At mine såkalte venner bare lo og gjorde narr av meg, burde jeg vel ha skrevet noe om, men jeg gidder ikke. Kjøtthuer alle sammen.

Men hjem kom jeg. Jeg må si at det var en litt rar følelse å se uniformert politi med maskinpistol, sivilt politi med hylstrede pistoler på hoften. Jeg bekjempet trangen å rope "BOMBE!" ganske enkelt, og var kjapt inn i bilen til en ventende kamerat. Det var forresten Ole, han som skulle holde festen jeg hadde gledet meg til, og syklet kjapt over fjellet for, og han sa at festen var avlyst. Huh!

Jaja, jeg var i alle fall i live, og fikk skyss hjem, og fest kan jeg jo alltids ta igjen. Vel hjemme, og jeg fikk pakket ut sykkelen. Her kom jeg på at jeg skulle sjekke bremsene, som jeg lurte litt på ned fra Myrdal...

Oppdatert sjekkliste til neste sykkeltur for nødvendig sykkelutstyr:
Slanger, reperasjonssaker, førstehjelpsskrin OG nye bremser!

Så var man hjemme da. Hva nå? Jo, selvsagt skryter jeg om hva jeg har gjort til absolutt alle! Deler på facebook, skriver bloggen, møter sykkelkompiser og sier "Ja da jeg syklet. På DEN sykkelen!"

...og så leser jeg avisa, Sandefjords blad: To 16 åringer sykler fra Nordkapp til Sandefjord. ER DET MULIG!? Skal to drittunger få turen min til å føles som en liten weekendtur rundt hagen? Av alle bedritne påfunn?

Neida. Jeg er stolt. Jeg klarte alle målene mine, selv de jeg ikke helt trodde på. Jeg fikk verdens flotteste sykkeltur, så langt jeg vet i alle fall, og jeg anbefaler Rallarvegen til ALLE jeg møter. Men det aller beste var at det var faktisk ikke så vanskelig...

Joda, det var tungt og jeg kunne ha syklet kortere etapper, færre timer osv. Jeg kunne ha snudd på vei opp fra Rødberg da jeg bannet og svertet over de idiotiske påfunnene mine, men det  ar faktisk ikke så ille. Det var en flott tur, og selv om jeg har noen sykkeltimer i beina, så kan alle gjøre det. Litt mørning, trening og oppkjøring anbefales, men man kan klare det. Man kan klare det med barn og øvrig familie, man kan faktisk erobre Norge på sykkel; disse to forbannede drittungene beviser det også. Det går an, man trenger ikke å være supertrent, eller ha utstyr til mangfoldige tusen.

Jeg syklet over fjellet på en middels priset hybridsykkel, med utstyr jeg har samlet inn over to år og det er ikke dyrt utstyr: dekk til 50-60 kroner stykket, verktøy til en rimelig penge; bagger og tøy kjøpt på salg. Mitt poeng med hele turen var å bevise for meg selv, men også for alle som bryr seg, at det går an! Og man kan kose seg skikkelig!

Neste år skal jeg og Maria på da 13 forsøke oss til Flekkefjord. Jeg har trua på at vi klarer det denne gangen. Det handler selvsagt om form, men kanskje mest om å ville og å tørre. Resultatet er mestring og glede over å ha gjort noe stort: Man har vunnet litt over seg selv.

Etter Flekkefjord? Jeg synes jeg hører kontinentet rope: EVEN TYR!

Sandefjord-Bergen dag 3

Finsehytta-Flåm, med båt til Bergen.

Dag tre begynte med at jeg slet med å få sove. Mygg og snorking, samt irritasjonen over å måtte bruke sovepose i sovesalen, gjorde at jeg sto opp i fire-tiden, la meg ned på storstua og sov der en halvannen time, etter at jeg drepte et par fluer.

La meg etterhvert opp i sengen igjen, da folket begynte å stå opp og fikk en liten time til der oppe før frokost. Fikk i meg bra med kaffe, pluss en kopp på reisen, grei frokost, en diiiihihihihiger nistepakke med bl.a. to egg, masse pålegg, ikke like mye brød og hele TO vaffelplater. Nestemann i køen så rart på meg.

Ha det bra, Finse! Vakkert ligger du til.

Så dro jeg opp og rasket med meg all bagasjen, og i den prosessen vekket jeg paret som lå og dro seg. Hørte han hvisket irritert den jævla snorkefaen. All den tid han ikke henvendte seg til meg direkte, ga jeg blaffen. Så. En kopp kaffe til, få alt på sykkelen, og jeg var klar for siste etappe...håpet jeg. Ante ikke hvor tungt det skille bli, eller hvor langt det egentlig var, men resepsjonisten, den blodsugeren, som ikke helt visste hva myggnetting var, mente det skulle gå bra. Flåm, her kommer jeg!

Pakket og klar!

 Solen skinte, det var passe kjølig i været. Utenfor hytta spurte en kar meg på engelsk om jeg kunne ta bilde av ham og reisefølget; de var to menn og to damer på min alder. Jeg svarte på min klingende norgelsk at det kunne jeg - Digresjonstid!

Jeg stoppet flere ganger og spurte turister som drev og tok bilde av hverandre, eller bare tok bilder omkring seg, om jeg skulle ta bilde av de. De ble alle glade, ingen tok meg for en pervo - de skulle bare visst - og jeg fikk en god følelse. Digresjon over.

Så jeg tok bildet, og de var fornøyde, og jeg hørte de snakket norsk sammen.... Hm, tenkte jeg. Er jeg så skitten? Den samme mannen kom bort til meg og spurte, igjen på engelsk, om hvor jeg skulle hvor jeg svarte på klingende østlandsk - jeg snakker norsk, og er på vei til Flåm. Så lo vi ltt, småpjattet, og sa ha det bra, og så tråkket vi i vei, samme vei. De hadde dog ingen bagasje, så jeg regnet med de ble fort borte, men vi passerte hverandre med jevne mellomrom hele veien ned til Flåm. Hyggelige folk, selv om de ikke tok med seg noe av vekten min.

 Avsted det bar.Kjente i bena at de var ikke overbegeistret, men det var ingen tunge bakker, bare noen små knauser, og humøret var stigende. Virkelig. Med et skikkelig kamera kunne jeg nok ha "skrevet" denne turen med bare bilder. Det var slående vakkert, grandiost og bare det å være der, i dette været, på denne turen...jeg blir nesten rørt her jeg skriver. Det er ikke ofte man føler seg så i live, så i ett med verden, selv om man er kun i sitt eget selskap. Har du et lite snev av turglede, så ta denne turen!

Det gikk litt opp, det gikk litt ned, mye slake nedover bakker med fint driv. Noen partier var steinete, andre var tettpakket grus og atter andre partier var med løs grus. Sistnevnte var mest skummelt, særlig i nedoverbakkene, da mine dekk er beregnet for slikt underlag, men de holdt. Jeg ramlet ikke, selv om jeg hadde et par "AAAAA!". Men det er mest fordi jeg er veldig flink å forestille meg hva som kan skje, hvordan det kan gå og verst tenkelig endelige utfall. Dette e en av grunne  til at jeg har veldig lyst å holde begravelseseremonien min før jeg dør, slik at jeg kan få sagt det jeg trenger å si!

Det jeg, merkelig nok, ikke forventet å møte var snø over veien. Jeg mintes at det ble nevnt av andre, at det var noen fonner over, men det kom likevel overraskende på meg. Men jeg må si jeg ble litt glad også. Det passet så godt inn i det hele, selv om å baksere sykkelen over enkelte av disse fonnene ikke var like enkelt. Men det gikk det også; på et tidspunkt vurderte jeg å kjøre over en, men jeg slo det fra meg. Hovmod står for fall heter det, og i mitt tilfelle har slike avgjørelser mer enn en gang ført til skade.

 Jeg kom også forbi et skilt oppe i fjellheimen. Vel flere skilt faktisk, men her betydde det at jeg nå var definitivt på vei nedover; jeg var faktisk kommet helt hit. Nå var det jo bare strake veien ned til havnivået nesten; man kan si at optimismen min lett kan føre til skuffelser, eventuelt kalle den for selvbedrag. Men for all del: uten denne innstillingen og uten denne evnen til å tro på at det kan gå, men ane at det kan gå lukt til helvete på alle måter, uten denne, så hadde jeg ikke lest "Rallarvegen Fagervatn. Høgste punkt 1343 m.o.h.

Nå bar det ned til "kysten".

Brevandring på mikronivå.

Frelst av stenhytteselfie

Deler av veien var som sagt stenete og med løs grus. Kombinasjonen av disse var ikke det morsomste. Jeg måtte dels pga vekt og dekk gå av sykkelen og trille ned partiet ved denne stenhytta - som jeg forøvrig ikke hadde takket nei til. Kan ikke skjønne at de bygger trehytter med all denne steinen rundt? Den lå virkelig vakkert til syntes jeg. Et gammel jernbanespor gikk i tunnel rett ved, og igjen slo det meg at hvorfor ikke lage stier av disse gamle sporene. Da kunne man jo også tilby, for de som er avhengige av hjelpemidler som ikke fungerer på dette underlaget, en naturopplevelse av de sjeldne.

 Det er jo egentlig en trist tanke at mange mennesker ikke kan få med seg slikt, uten hjelp fra Lars Monsen eller andre pådrivere. Slik sett er jo Rallarveien kanskje mer tilgjengelig enn man kunne tro; pågangsmot, hjelpemidler og lagarbeid kan utrette mye. Men gamle jernbanespor går likevel ikke så helvetes bratt, hverken opp eller ned! Jeg har virkelig troen på gamle jernbanespor!

Apropos pågangsmot og gale sykkelturister. Jeg møtte på en engelsktalende fyr, jeg vil gjette på østeuropeer, men jeg tar nok feil. Han var på vei oppover, og jeg lurte jo på hvor de skulle, for de var visst flere.

"Stavanger." Og de hadde syklet fra Bergen.

Ikke si jeg er gal!

Vilt, vakkert og vått

 Så bar det videre nedover. Snøen ble borte, og det ble stadig mer frodig og temperaturen steg. Landskapet ble brattere og tidvis villere med fossefall og bratte heng, og fortsatt like lamslående vakkert. Litt trafikkfarlig denne naturen, men det gikk bra.

Krystallklart kan man trygt si. Man får veldig lyst til å
 bade, men er du ikke dreven i isbading, kan det fort
bli nokså kjølig...

 



 Så...Myrdal. Like ved Vatnahalsen hotell, med Myrdal Fjellstove; der Flåmsbana og Bergensbanen møtes. Mange tar Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm, og toget tilbake. Å sykle fra Flåm innebærer å sykle opp, ikke bare bakkene du ser under her, men også alle bakkene opp fra Flåm, til punktet der Rallarvegen begynner, og jeg kan med hånden på hjertet si at Nore-Geilo var et lett tråkk i sammenligning. Overstadig begeistret for at jeg skulle ned og ikke opp. Selv om nedstigningen tidvis var fryktelig skummel.

For meg med høydeskrekk, så var dette i overkant spennende

Da jeg kom ned i dalen der nede, så tenkte jeg med meg selv: Dette må være verdens vakreste sykkeltur!

 Greit nok. Ned måtte jeg. Og jeg var livredd. Jeg har som nevnt høydeskrekk, og selv om jeg på min måte prøver å ikke la dette påvirke meg i hverdagen, så er jeg alt annet en glad i å se nedover mer enn 5-6 meter, særlig ikke når det er rett ned. En million meter fritt fall med en trollstigevei belagt med grus...? Det kjentes i kroppen da jeg til slutt var nede.

Slutten på Rallarveien. Velkommen "sivilisasjonen".

Og så plutselig var sykkelturen på én måte over. "Slutt på Rallarvegen, se opp for møtende biltrafikk." Med tegninger av blod, gørr og storstilt frykt fra påkjørte syklister. Joda, takk skal dere ha, Flåm!

Men jeg var altså trygt nede fra himmelstigen, eller hva pokker de nå kaller det vesle monsteret av ingeniørkunst, og jeg levde. Sjarmøretappen lå foran meg.

Slik ser man ut etter å ha syklet Rallarveien

Ford til fjord. Over fjellet.
På sykkel. Følelsen var rimelig bra!

Veien ned til Flåm var like lett å sykle ned, som den sikkert er et mareritt å sykle opp. Likevel møtte jeg på flere syklister på vei oppover, og noen hadde til og med bagasje med seg. Noen smilte riktignok mer enn andre, mens jeg, jeg smilte fra øre til øre og syntes jeg hadde vært flink! Det siste strekket, fra de særdeles behagelige unnabakkene og gjennom Flåm og ned til bryggeområdet føltes nok mye lengre enn det var. Men plutselig så var jeg der. Det krydde av folk; der var båter, hus, resturanter, souvenirbutikker og saltvann. Sjøen var nådd; fjorden, kysten (mer eller mindre), flo og fjære: jeg hadde syklet over fjellet. På DEN sykkelen! På min svarte tohjuling, på billigdekk og uoriginalt styre, sykkelen som mine sykkelkompiser hadde stilt seg skeptiske til. Sandefjord-Flåm på sykkel! OK...minus to mil med tog da, men pokker heller.!

Jeg hadde virkelig lyst til å heve armene over hodet og rope vilt og hemningsløst, men jeg er faktisk litt for sjenert til akkurat det. Så jeg bare gliste! Stort!

Fjord. Saltvann. Cruiseskip... Kyst til Kyst over Norges feiteste del! (Synes jeg)

En flott båtreise, om man ikke er for
sliten til å bry seg...

Sykkelturen var plutselig over. Jeg trykket vilt på telefonen, og fikk meldt fra til all de jeg er glad i og som har fulgt meg på turen. Jeg var over fjellet. Sykkelen fikk jeg lov til å parkere ombord i båten, billetten kjøpte jeg på turistkontoret, og alle jeg snakket med fikk vite om bragden min. Jeg var så høy på meg selv, og ræva mi den formelig jublet.

Eddie fikk ikke mye oppmerksomhet av meg denne gangen,
 men for en isbryter!

 Jeg surret rundt i bryggeområdet en stund. Var sulten og tørst, og det var vilt varmt her nede i lavlandet. Fant meg en butikk som ikke hadde to kilometer med turister foran kassa og som solgte brus. Spratt opp matpakka fra Finsehytta (eggene hadde jeg fortært på veien ned!) og spiste meg faktisk svært godt mett på hovedsaklig pålegg og vafler.

Så var det å vente. Halvannen time før båten gikk; jeg hadde nådd målet to timer før båten dro. Jeg var så fornøyd.

Så der satt jeg da, i skyggen av båten og hørte på folket rundt meg. Amerikanere og kinesere, italienere og franskmenn; ikke så mange nordmenn, og resten av Flåm så nokså - vel - kjedelig ut.

 Så var det til slutt å borde skipet som skulle bringe meg til Bergen på fem timer. Mye tid ble bragt foran i baugen på hurtigbåten; jeg er ikke begeistret får båter, og mindre begeistret for offentlig transport. Altfor mange mennesker pakket sammen som buskap, og ikke alle (som meg selv) lukter blomster, eller er like morsomme å forholde seg til som meg.

5 timer ombord på en båt, hvor man i hovedsak står stille med fare for grunnstøting, eksplosjoner, drukning og et utall andre former for voldsom død. Og ikke minst 5 timer uten annet å gjøre enn å være der...!

5 timer til Bergen.




Onkel Geir møtte meg på bryggen, han prøvde å ta bilde av langveisfareren, "rallaren" eller hva du nå skulle kalle det, men med iphone er det ikke alltid at den vil gjøre som man ber den om, så ingen kaibilde dessverre. Jeg fikk servert øl (som jeg ikke liker, så Geir drakk den i stedet), og vin, som jeg drakk et halvt glass av; chilipølse og rødvin er ikke den beste kombinasjonen fant jeg ut. Grillede koteletter, pølser og salat. Og kaffe!

Onkel Geir, og hans vakre datter Malenesofielise gjorde at dag 3, den siste reisedagen min, egentlig ble helt perfekt. Snille mennesker bør man verdsette oftere. Så Geir, om du leser dette, så tusen takk for et særdeles hyggelig opphold i ditt gardinløse hjem. Jeg liker deg!

Dag tre var over. Reisen var gått raskere enn hva jeg hadde trodd. Håpet om tre dager var der, men jeg trodde ikke så mye på det. Rumpa var sår, kroppen var sliten, hodet summet og jeg var ne så inn i helvete stolt!

                                           

Onkel Geir!
(P.S. Spillebrikken til Tore het Geir. Vi lo mye av hvordan Tore klarte å si Geir. Tore er rar.)

En liten snutt av et vakkert sted.